Men når setter vi av tid til det som ellers vil demme seg opp, og sakte vokse seg mer og mer uhåndterlig?
Parga 1995
To slitne småbarnsmødre hadde fått klarsignal fra sine nærmeste og reist sørover for å samle krefter i sola.
Jeg husker enda de hvitkalkede husene, sitronlunden med greiner som strakte seg helt inn til verandaen vår, og gleden over å strekke ut handa og gripe tak i en frisk, ruglete og knallgul sitron til dagens første tekopp.
Rusleturene til torget før frokost for å kjøpe solmodne tomater og rykende ferskt brød står fortsatt klart for meg, og jeg glemmer ikke kunstnerparet som låste døra til butikken for å invitere oss inn på vin og lange samtaler. De fortalte samtidig at de ofte forlot huset med ulåst dør, i tilfelle naboene skulle trenge noe mens de var borte. Livet var lett å leve.
Da vi mette av inntrykk landet på norsk jord igjen, var storflommen i 1995 et faktum. Et par dager senere sto jeg på trygg avstand og så utover oversvømte parkeringsplasser og ei flomstor Mjøsa. I hver av mine voksenhender holdt jeg fast i ei lita jentehånd som klemte hardt tilbake. De to små hadde bedt om å få se selv for å kunne forstå.
På tv hadde vi sett elver fosse fram og gjøre stor skade, men dette var likevel annerledes, og mer skremmende. Det er noe ubønnhørlig med stille vann som vokser.
Jentene husker dagen fortsatt. 28 år senere var vi der igjen. Høsten 2023 grep en ny stor flom om seg. Små bekker ble til elver og fosser, og rev med seg alt som kom i sin veg. Og stille vann vokste.
Mjøsa ble på ny flomstor, og den samme kloa jeg kjente da jeg sto der med småjentene i 1995, satte seg i brystet. Angsten for det ubønnhørlige tok tak i meg igjen.
Hvorfor ble jeg så berørt av akkurat dette? Kanskje fordi fossefallene tross alt rammer et mindre område, mens de store vannflatene representerer en ubeskrivelig størrelse og uante konsekvenser?
Kanskje fordi det skjer så stille, samtidig som det varsler ei framtidig katastrofe?
Kanskje fordi det skjer mens «alles» øyne er på elveløpene som løper løpsk, og at vi reagerer for seint på noe som kan vise seg å være enda mye større?
Stille vann har dypest grunn
Noen ganger er det slik i arbeidslivet også, at vi bruker kreftene på det akutte, det som er mest synlig i hverdagen. Vi håndterer konflikter og praktiske problemer etter hvert som de oppstår, og bretter opp ermene for å komme i mål med løpende prosjekter.
Mangler vi folk, finnes det alltids løsninger, og de nye kastes inn i oppgaver de forhåpentligvis vil mestre etter hvert. Og vi kommer i mål, for denne gangen også.
Men når setter vi av tid til det som ellers vil demme seg opp, og sakte vokse seg mer og mer uhåndterlig?
Tømmer eller skaper vi ressurser i arbeidshverdagen vår?
Er måten vi arbeider på, bærekraftig? Tar vi tilstrekkelig hensyn til miljøet, til folka våre og til det som vil gi lønnsomhet i framtida?
Kan det være slik at vi tar nøkkelressursene i virksomheten for gitt? Eller kundene våre?
Har vi en forretningsmodell som tåler å bli sett etter i sømmene? Er vi attraktive som arbeidsplass for generasjonen som kommer etter oss? Eller er vi blant dem som gir næring til bevegelser som quiet quitting?
Alle disse spørsmålene handler om en felles visjon og et bevisst forhold til hvor vi vil, hva vi gjør og ikke minst hvorfor, og at hele organisasjonen deler denne innsikten.
Før uværet kommer og angsten banker på, må vi sette av tid til strategiarbeid og veivalg, og enes om hvilken verdiplattform vi styrer etter.
Vi må sikre ressursene våre og planlegge for det uforutsette. Først da kan vi si som i reklamen: «Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær.».
På fagspråket heter dette å bygge organisatorisk resiliens.
