Problemet er bare at tillit ikke er en selvfølge, det er noe vi bruker tid på å bygge opp, og den må gå begge veier hvis det skal fungere.
Tillit til selve prosessen
«Du kan jo snakke med vedkommende, men han er ikke flyttbar.»
Denne setningen har jeg hørt flere ganger. Ofte handler det om at den som bestiller en endringssamtale eller bistand i en større omstillingsprosess, har et mål om endring på den andres (og gjerne organisasjonens) vegne, uten å ha tatt den nødvendige avsjekken:
Hva oppleves viktig for den andre i dette bildet? Deler dere et felles målbilde, og er det i så fall tilstrekkelig forankret hos begge? Er vedkommende enig i at denne endringen er nødvendig? En slik avklaring er selve grunnmuren i et godt prosessarbeid.
Uten felles mål som begge parter har et eierskap til, blir det vanskelig å ha tillit til selve prosessen, og at den leder oss et fornuftig sted.
Hvis vi heller prioriterer å sette oss ned med den som er stemplet som litt «vanskelig», og spør hva som er viktig og hvorfor, og om det er noen bekymringer knyttet til løsningen som er valgt, kan vi få tilgang på informasjon vi ellers går glipp av.
Slik kan vi sammen finne fram til løsninger som skaper nødvendig framdrift.
Ordet tillit er et palindrom, det staves likt fra begge sider. Og tillit har mye med gjensidighet å gjøre.
En tidligere kunde var åpen på at han trenger tid for å stole på nye mennesker. En av måleparameterne han har for gjensidig respekt, handler om hvor viktig det er for den andre å holde avtaler, og å møte presis til disse. For min kunde er dette selvfølgeligheter, og jeg er langt på veg enig.
Samtidig, fordi jeg vet at dette er et så grunnleggende kriterium hos akkurat denne kunden, startet jeg gjerne litt før når vi hadde en avtale, sånn for sikkerhets skyld. Likevel kan det gå galt. Sist jeg skulle dit, satt jeg i egne tanker og glemte å ta av i den faste rundkjøringa. Siden jeg hadde kjørt for langt, valgte jeg ei alternativ rute, der jeg ble kraftig forsinket av lysregulering og veiarbeid.
Klokka gikk og pulsen økte: «Jeg vil ikke komme for seint. Ikke dit.»
Vel framme, 10 minutter over tida, ble jeg møtt med et stort smil: «Jeg skjønte det måtte være noe, for du møter jo alltid presis.»
Det jeg møtte i døra, var tillit. Tillit til min gode vilje, og til at det ikke var en kobling mellom forsinkelsen og mangel på respekt fra min side. Tilliten var bygd opp over tid, og med den fulgte en tabbekvote. Samtidig visste jeg med meg selv at neste gang, da ville jeg være på plass 5 minutter før avtalt tid.
Tillit er noe av det vakreste og noe av det skjøreste mellom to mennesker. Det tar tid å bygge den opp, samtidig kan den rives ned over natta. Det var dette jeg var redd for mens jeg satt og ventet på grønt lys.
Tillit til prosesslederen
Vi kan be om tillit, men vi kan ikke kreve det fra noen.
De aller fleste bygger tillit hos hverandre gjennom erfaringer: Hvordan er du til å holde avtaler? Er du den du sier at du er? Hvor er du når det virkelig blåser? Er du der også når det det vil koste deg noe å stå støtt ved siden av meg?
Det er slike spørsmål vi ofte stiller hverandre, og gjerne i eget hode, for det er ikke alltid vi tør stille disse spørsmålene høyt.
Det kan være sårende ikke å bli vist tillit. Da er det viktig å huske at motsatsen til tillit ikke trenger være mistillit. Det kan like gjerne være at den det gjelder, trenger mer tid til å høste sine erfaringer om hvem han eller hun har med å gjøre denne gangen.
Det er kanskje ikke nok å komme presis til første møte, kanskje må du fortsette å gjøre det samme igjen og igjen. Jeg ble først trygg på at jeg hadde kundens tillit den dagen jeg utilsiktet brøt «første bud» i vår avtale.
Ha tålmodighet – «Dont push the river». Når alt ser ut til å låse seg, kan den etablerte tilliten vise seg å være den jokeren som kan løsne selv gordiske knuter.
