Norges høyfjellshoteller og fjellstuer

Fjellet som fritidsarena har vært et yndet sted for folk gjennom flere generasjoner og epoker. Først gjennom det enkle seterlivet og ubetjente hytter, og dernest gjennom turisthotell, høyfjellsstuer og høyfjellshotell med sitt antatte høydepunkt i 60-70- årene. Da tok hyttebygging og interessen for «syden» av, - og mens solen gikk opp over palmene, gikk den ned for mange av høyfjellshotellene og fjellstuene.

"Foruten herlig høyfjellslandskap og unike skiløyper, kan landets høyfjellshoteller- og stuer by på sosialt fellesskap og bærekraftighet. Dette er verdier som i økende grad vil være viktig for kjøpspreferansen" , sier Eli K. Saastad, Fossekall.

Slutten av 70-tallet markerte en slags topp for høyfjellshotellferiene. Flere lever fortsatt i beste velgående, men mange bukket under. Men trenden er i ferd med å snu. Ifølge NHO Reiselivs siste gallup om høstreiser (2018), er fjellet, sammen med storby, det mest populære blant nordmenn som ferierer i Norge. Beliggenhet har mye å si, men også andre faktorer som sosialt samvær og bærekraftighet kan tone flagg og blåse nytt liv i høyfjellshotellvinden. ​ «Bærekraft» og «fellesskap» er begreper som har funnet fornyet feste selv om «Brundtlandkommisjonen» lanserte dem allerede i 1986. Vi bor i et rikt land, med sterk dugnadsånd, vi hilser på sjøen, og er i skogen – noe utlendingene beundrer oss for. Vi har begreper som «ut på tur – aldri sur» og «det finnes ikke dårlig vær – bare dårlige klær» som imponerer og forundrer. Kanskje er nordmenn på sitt beste når vi er ute i naturen; blide, imøtekommende og vi hilser på hverandre. Samtaler finner sine naturlige utgangspunkt mellom turmål, gnagsår, kaffe og kvikklunsj, eller mens appelsinen skrelles og saften finner veien mot albuen. I naturen utøver vi fellesskap både med naturen, oss selv og de andre. ​ I høyfjellshotellenes glansdager var nettopp «fellesskapet» et av hovedpoengene, - og det er det ennå. Selvsagt fristet det med glitrende, snødekte vidder, multer, farger og urørt natur, bugnende lunsjbuffeer og tre-retters til middag som man ellers ikke tok seg råd til. Men det var også noe annet som fristet; samværet med andre mennesker. Man reiste faktisk til fjells for å treffe flere og ha muligheten til å bli kjent med andre. Høyfjellshotellenes store fellesarealer vitnet om at det var nettopp det de var til for, og kunne friste med en sosial faktor man kunne dyrke blant «likesinnede» som også likte natur og fjellivet. Det er ellers svært få steder vi snakker med fremmede. Omtrent i samme øyeblikk som vi lukker bildøren på vei hjem er småpraten blant fremmede slutt. Ingen småsnakker på Bolleland, Cirkle K eller trikken – selv om de ikke er mer fremmede der enn de vi møter i naturen eller i høyfjellshotellenes fellesarealer. Henvendelser til andre er på uforklarlig vis ikke lenger naturlig. De imøtekommende blikkene er kanskje allerede vekslet inn i «skuling» til sinken i køen som fomler med betalingen. Mange har i dag valgt egne hytter med «eget fellesareal» for sosialt samvær med familie og spesielt inviterte gjester. Hytta kan leies eller eies, vaskes ut ved avreise eller vedlikeholdes kontinuerlig med beis og torvtak. Poden kan bruke den når han er stor nok, tradisjoner kan skapes, - man kan finne roen alene med en god bok og peiskos, - eller man blir sittende litt alene når ungene har flyttet ut. Hytte er også fint, men det mangler en dimensjon som kanskje er god valuta i en tid hvor kapital og individualismen regjerer sammen med ensomhet, tosomhet eller lite nettverk for mange. Høyfjellshotell er rett og slett en svært god ide for sosialt samvær, og med muligheter for «tilbaketrekning» til eget rom når man har behov for litt alenetid. Det siste vil unektelig ikke være en god mulighet på ei hytte. Å trekke seg tilbake på eget rom kan fort bli sett på som en smule sært før leggetid, og man er dermed prisgitt at stemningen holder «koken» og ikke blir klam i stuen med de andre. ​ Sjelden er det så legitimt å snakke med «fremmede» som på fjellstuer og høyfjellshotellene i deres innbydende og store fellesarealer hvor folk kan samles rundt en åpen peis, eller et lukket kortspill hvor spillerne byttes ut med «nye fremmede» med jevne mellomrom. Dans er også fortsatt en mulighet de fleste steder. Påskeskirennet har stort sett alltid flere enn 6 deltakere og spørreboken er oppgradert til quiz – gjerne i elektronisk form hvor generasjonskløften kan nulles ut. Man har gjerne sitt faste bord i spisesalen og barna kan gå på fri eksos i de tillatte områdene slik at alle kan ha det hyggelig. Barna får utløp for lek uten at det må foregå i samme rom der de voksne skal prate. De voksne kan få være nettopp det også – voksne. ​ Hvis dette er året du ikke har reisefølge er høyfjellshotell et sted hvor vertskapet ser deg og hvor «hvem-blir-jeg-kjent-med» nærmest er en garanti ved kjerneproduktet i det du kjøper. Konseptet er genialt, sosialt og bærekraftig. Vi tror det er duket for renessansetid for Norges høyfjellshotell og fjellstuer, - og ikke minst det fellesskapet de har båret vitnesbyrd om i mange generasjoner.