Fish

Årets adventshistorie - based on true stories?

Adventshistorien om førstekonsulenten som ønsket seg nytt dekningsbidrag til jul

Førstekonsulent Andersen har vært ansatt i Andersens Industriforetagende AS i to generasjoner, først som prematurkonsulent i mors mage, deretter som entusiast i mange år, og nå som relativt satt/fastsittende førstekonsulent. 

 

Bedriften har overlevd verdenskrig, børskrakk - og kanskje også covid-19. «Omstilling, Andersen, - ja det er omstilling som er nøkkelen», sier Gunnar Risk, selskapets nye daglige leder med den kledelige forkortelsen G. Risk på kontorskiltet. Den relativt høye spenningen innad i ledergruppa er mer enn stor nok til å lade samtlige elbiler ute på p-plassen.  
 
Gjennom alle år har Andersens Industriforetagende AS hatt et godt overskudd, men etter at «maset» med det «grønne skiftet» satte inn, har konkurrentene en etter en seilet inn på en banehalvdel som Andersen har betraktet som sin. Gunnar ble derfor ansatt for – såkalt - «å ta tak i dette». «Omsetningen svikter som ei gammal hengebru», sa Gunnar. «Løsningen er et nytt produkt som kan tilbys markedet. Andersen, - se hva du kan komme opp med så snart som mulig». 

 

Som en sluk ørret skred Andersen til verket. En ubrukelig miks av fortvilelsene og prestasjonsangst blandet seg med et absolutt vakuum av null ideer. «Hva i all verden skal jeg gjøre nå?!» - tenkte første konsulent Andersen. 

Marthe har vært ansatt som «altmuligmenneske» ved Andersens Industriforetagende siden sommeren 2019, men skulle egentlig være deres unge, digitale alibi. Etter endt mastergrad fikk hun som mange andre et ufrivillig opphold på NAV før hun endelig fikk napp.

 

I stillingsannonsen stod det «digitaliseringsekspert søkes», men hun tror ledelsen må ha tenkt «sekretær». Arbeidsoppgavene er ikke relevante for hennes utdannelse, men når nøden er stor spiser selv fanden fluer, tenker Marthe. Mellom de tildelte og lite utfordrende arbeidsoppgavene har hun imidlertid puslet med sitt for å holde den digitale kunnskapen vedlike.

 

Etter å ha observert en svært lite effektiv arbeidsmetodikk, har hun brukt bedriften som «nut-case» å jobbe med. Tidligere i høst ba hun om tid med Andersen for å presentere en idé om noe helt nytt og nyttig. Andersen, som i løpet av ett år var forvandlet fra munter til morsk, hadde ikke tid sa han.

 

Marthe visste at Andersen så på henne som et blylodd i bedriftens dekningsbidrag, og har siden den dagen brent inne med ideen. At enkelte i ledelsen tror at Kanban er kinesisk takeaway, begynner etter hvert å bli et stort problem, tenker Marthe. 

Marthe kikker oppgitt bort på Petter, som er verneombud i bedriften på femte året. Den rutete flanellskjorta med oppbrettede ermer er Petters varemerke, og tatoveringene på de kraftige underarmene forteller sine historier om både sjøsprøyt og kalde vinternetter før han fant sitt personlige fotfeste i hardt arbeid, og i rollen som talerør for "gutta på gølvet".

 

Han målbringer smått og stort av saker som skulle vært tatt tak i for altfor lenge siden. Volumknappen har vært ute av funksjon ei god stund nå, så Petter framfører alle sine budskap med utestemme. Marthe tenker noen ganger at hun og Petter like gjerne kunne vært født på hver sin planet, men samtidig aner hun et stort, bankende hjerte bak all brummingen, og har hun ikke hørt en gang at han er en racer på akvarellmaling?

For Petter er ikke den man “ser” ved første øyekast. Iallfall ikke slik han ønsker å bli sett. Derfor blir han kanskje litt ukledelig høylytt når han fremfører budskapet på sitt vis. Som egentlig er nøye gjennomtenkt, men som kommer ut på denne måten. Han VET at dette er i strid med det han også tok med seg fra sin tid som fotsoldat i sambandet i Forsvaret.

 

Der var regelen; TENK, TRYKK, TAL. Men i stille stunder så vet Petter at for ham - så kløner han dette til – og gjør motsatt; han buser frem med sitt budskap på følgende vis: TRYKK, TAL, og så tenker han etterpå om dette var så klokt presentert? Og nå har han jammen klart å fremprovosere noen reaksjoner hos Marthe. Men Gunnar hørte det heldigvis ikke..., hvis ikke lyden bar helt inn i hjørnekontoret da?

“Herregud - hva slags barnehage er dette” - tenker Gunnar. Bruddstykket av buldringen fra naborommet har nådd helt inn på sjefens kontor, der han, mot normalt, sitter og arbeider med døren på vidt gap:

“Nå har den idioten av en mellomleder rotet det til igjen!”

“Det må da kunne gå an å ta litt styring..... “ “.......... ingenting som fungerer!”

Han blir sittende og tenke, og lurer på hva som egentlig har skjedd. Spørre kan han ikke, for selv ikke med det ambisiøse etternavnet Risk, er det å bli oppfattet som tyvlytter, en risk han er villig til å ta. Han er også usikker på om han har nok tillit hos Petter og Marthe til at de vil gi fra seg mer informasjon om kollegene sine enn høyst nødvendig.

Nå hører Gunnar et “dunk” fra naborommet. En litt hul lyd. Og så blir det helt stille. “Hmm skal jeg gå inn?” Risk tar sjansen, og entrer rommet. Marthe og Petter står bak den store nye flotte skjermen som er kjøpt inn for å ha perfekt oversikt i Teamsmøtene, og ved siden av ligger det en høyttaler med knust bakside..... Bedriften har nemlig investert i disse flotte skjermene da koronaen inntraff og alle ble beordret å være på kontoret og unngå kundebesøk. Men - innkjøpet skjedde litt fort og integrerte høyttalere var ingen del av bestillingen dessverre. Og nå har det gått en kule varmt når de eksterne høyttalerne ikke fungerer.

Å snurre film på Teams er nemlig ikke så lett. Gunnar innser at det burde vært gjennomført en grundig opplæring nå - hvis det skal være så vanskelig. Grrr.

Mandag 7. desember går det melding ut til alle ansatte om bedriftsinternt kurs, som attpåtil er støttet av fylkeskommunen! Når det er så mange støtteordninger ute og går, så er Andersens Industriforetagende virkelig tilgodesett med et beløp for opplæring. Spørsmålet er jo om det vil holde, for det er mange som virkelig ikke har endringsvilje og ikke ser poenget i å bruke disse digitale plattformene på en optimal måte. Eller i det hele tatt. Spørsmålet er hvordan han skal gå frem for å motivere alle til å delta?

Marthe har fått oppgaven med å kartlegge kompetansenivået når det kommer til digitale verktøy - som en forberedelse av den “hyperviktige” Teams-opplæringen. “Selvfølgelig - jeg har jo liksom ikke nok å gjøre jeg da... og skulle ikke jeg heller jobbe med Kanban-systemer og integrasjon?”

I tillegg til å føle at kompetansen hennes ikke blir verdsatt, begynner hun i tillegg å kjede seg på jobb. Og bruker gooood tid på søke gjennom nettet etter artige kurs hun kan introdusere som sine. Her er det vel bare litt “copy-paste” - og vipps har hun fått en annen posisjon i bedriften! Den kule! Som virkelig skjønner hva det er behov for!

Men.... Hos førstekonsulent Andersen skjer det underlige ting disse adventsdagene. Sjokkbølgene etter ledermøtet i forrige uke har lagt seg, men de har satt dype spor i sjelen, og han merker at den gryende motviljen mot G. Risk i rollen som daglig leder han kjente på fra dag én, nå er i ferd med å vokse seg stor og uhåndterlig. 

 

Andersen kjenner seg godt igjen i flyvertinne Rita i “Snokeboka” som barnebarnet ville at han skulle lese høyt fra her om dagen, hun som “smiler hele dagen, men våkner hver morgen med en drage i magen”. Det er på tide at han tar grep, det er tross alt han som bærer Andersen-navnet videre, og det forplikter. 

Førstekonsulent Andersen liker å drømme, og tankene går gjerne tilbake i tid, til da han selv var ung og lovende i familiebedriften. Onkel (Arthur Andersen) og gründer var velsignet fri for både boklig lærdom og moteriktige presentasjoner fulle av haier som svømte rundt i røde og blå hav, og pingviner vaggende rundt på smeltende isfjell. Men han hadde blikket, og visste hva som måtte til.

En gang kjøpte han inn en hel serie med ølglass fra et restlager på Hadeland Glassverk, og ga tydelig beskjed: For hver arbeidsuke uten uhell, sykefravær eller produksjonsstans, ble det trukket ut to personer fra arbeidslaget som fikk et nytt glass til samlingen sin. Andersen husker godt den dagen han tok imot glass nr. 12, det var den samme uka som han fikk tilbud om ei ny administrativ stilling i firmaet.  

Petter verneombud har holdt seg mye i produksjonslokalene siden episoden med høyttaleren som seilte gjennom lufta på kontoret til Marthe, og møtte den samme veggen som skiller hennes kontor fra kontoret til sjefen. Utestemme eller ikke, han ser at dette ikke kan vare, og at han trenger andre former for ventilering.

 

At de ikke fikk til lyd på teamsmøtet er én ting, men det verste er frustrasjonen han merker hos de han skal representere, de føler seg ikke hørt, og forbedringsforslagene de kommer med, er det ingen som tar tak i. Aldri har uttrykket “oss på gulvet og de på toppen” vært mer beskrivende.  Han ble skikkelig stolt da han ble valgt som verneombud, men nå stanger han hodet i veggen. Og så er det noe med Marthehan ikke helt finner ut av .... 

 

Andersen tar på seg et kledelig antrekk for første gang på over ett år; det antrekket som larhan fly opp i fugleperspektivet. Han må ha luft, oversikt, og se ting fra nye vinkler der bedriften “hans” ser ut til å ha endret seg fra glansdager til kaosdager, med en ambisiøs og overivrig daglig leder med klare paralleller til Kaptein Sabeltann. Andersen ser med gru på at det eneste som trolig holder de ansatte i firmaet, er frykt for å bli sagt opp eller manko på jobbtilbud andre steder. Gunnar Risk ser ikke ut til å ha reflektert over at “forankring” og “felles kulturelt målbilde” ligger rett på hhv styrbord og babord side i det farvannet der hannå ser ut til å navigere skuta rett mot (av)grunnen. Det er ikke mulig å prestere under slike forhold, konkluderer Andersen. Samtidig og litt lenger ned i korridoren sitter Gunnar Risk og undres over hvorfor Andersen ikke har kommet opp med noen nye ideer. “Vi var jo enige om at han skulle det, var vi ikke?” tenker han...  

 

I produksjonslokalene gjaller P4s julehits på full guffe. “. Nervøs svette pipler fra Petters panne og ned på de tatoverte underarmene.

 

Etterspørselen etter stemmeanalyseproduktet"Voice and Tale” har sunket som en sten da den ikke klarte å avsløre en eneste en av Donald Trumps hvite og svarte løgner.  Petter hadde nok i sitt stille sinn lenge lurt på hva folk skulle med et slikt produkt for å sjekke om Trump lyver – det var jo rimelig innlysende likevel. Produktet skulle jo egentlig være til bruk for sangere og profesjonelle ensembler som var avhengig av korrekt tuning for å bli samstemte. Egentlig helt genialt at hver sanger fikk beskjed om hev-senk-vibrato, toner og akkord under øving for å slippe mest mulig øving.Samstemte var vel for øvrig det siste folka i denne bedriften var, tenkte Petter og måtte trekke på smilebådet av sammenligningen. 

 

Fra den innglassede kantinen ser Marthe ned på samlebåndet som snegler seg rundt med“Voice and Tale”.  Sorte bokser i lekkert design snirkler seg forbi Petter. I en litt mer dempet utgave av seg selv ville Petter egentlig vært superkjekk, tenkte Marthe. Tanken på å bli forelsket i en som brøler “JEG ELSKER DEG” fikk henne raskt tilbake på tanken om at singeltilværelsen - selv rundt jul ikke var så aller verst likevel...? Eller? 

 

EPISODE 15:

Heldigvis har Marthe et par gode venninner hun gjerne pleier oppsiden av ensligtilværelsen sammen med, så hun rister fra seg dristige drømmer om støydempende rosa skyer og førjulsromantikk med levende lilla lys, og gjør seg klar til en runde på Mikrobryggeriet der de tre har avtalt å teste utvalget av tilgjengelig, lokalt julebrygg. Som vanlig er hun først ute av de tre, og står litt ubesluttsomt og kikker på det elleville resultatet av bryggernes kreative navnelek, før hun, fanget av egen grunnstemning, bestiller en “Syrlig Jul” fra Eik&Tid.

Da venninnene endelig dukker opp, er hun allerede halvveis ned i flaska, og kaoset hun kjenner på innvendig, er på tur opp mot overflaten, tankene må ut!

 

EPISODE 16:

“Det du behöver, er en bållplank!” Marthes venninne Eva er opprinnelig svensk, og etter ha lyttet til en tirade av frustrasjoner, bekymringer, drømmer og muligheter ingen tar tak i, ser hun klart at her trenger Marthe sorteringshjelp. Folka hun jobber sammen med spriker åpenbart i i alle retninger, og alle rollene som sammen skulle vært tannhjul og bidratt til framdrift og vekst, høres mer ut som de er sammenknøvlet til en koronaball med tagger som hekter seg fast og lager ugagn overalt. Hun forteller at på hennes arbeidsplass opplevde de noe lignende året før, og at de fikk god hjelp fra en affärskonsult som kom utenfra og nøstet litt i alle flokene. Marthe, som er i ferd med å utforske “Skipsnissen”, som fyren bak disken entusiastisk hevder at smaker både banan, lakris, allehånde, nellik og sjokolade på en gang, tenker så det knaker.

Hun ser at Evas innspill er akkurat det de trenger nå, men hvordan selge den tanken inn til Gunnar Risk? Og.. hvis SÅ ulike smaker kan smelte sammen i en høyere enhet, noe dette Skipsnissebrygget er et leskende og velsmakende bevis på, er det kanskje håp for ledergruppen også?

 

EPISODE 17:

I samme øyeblikk, midt på fabrikkgulvet, går lyset opp for Petter, ja det formelig eksploderer inne i hodet hans, alt takket være en kort replikkveksling med Andersen før den eldre mannen forlot kontoret tidligere på dagen. Den godeste Andersen oppfører seg forresten litt pussig om dagen, men det har ikke Petter tid til å tenke på nå. Andersen snakket nemlig om at den grelle, hakkete lyden på teamsmøtene kjennes ut som stemmer i hodet, og at alle skriker til ham, riktignok med en forsinkelse på 2-3 sekunder (som om det skulle være bedre)... Eureka! Eureka! Jeg har det!! ..

Petter griper seg selv i å løpe i fullt firsprang opp til Marthes kontor for å dele den gledesstrålende nyheten som kan revolusjonere alt han og resten av fabrikken tidligere har tenkt om produksjonslinjene, men hvorfor er Marthe den første han tenker på? Og hvor er hun?

 

EPISODE 18 og 19:

I samme øyeblikk, midt på fabrikkgulvet, går lyset opp for Petter, ja det formelig eksploderer inne i hodet hans, alt takket være en kort replikkveksling med Andersen før den eldre mannen forlot kontoret tidligere på dagen. Den godeste Andersen oppfører seg forresten litt pussig om dagen, men det har ikke Petter tid til å tenke på nå. Andersen snakket nemlig om at den grelle, hakkete lyden på teamsmøtene kjennes ut som stemmer i hodet, og at alle skriker til ham, riktignok med en forsinkelse på 2-3 sekunder (som om det skulle være bedre)... Eureka! Eureka! Jeg har det!! ..

Petter griper seg selv i å løpe i fullt firsprang opp til Marthes kontor for å dele den gledesstrålende nyheten som kan revolusjonere alt han og resten av fabrikken tidligere har tenkt om produksjonslinjene, men hvorfor er Marthe den første han tenker på? Og hvor er hun?

 

EPISODE 20 og 21:

Døra fyker opp, og Marthe kommer inn på kontoret med bestemte skritt. En ulmende hodepine holder minnet friskt om gårdagens forløsende utskeielser, men blikket er urokkelig, og tydelig rettet mot Risk. Dette går ikke lenger sier hun, det lekker i alle ender her, vi må gå gjennom hele produksjonsprosessen og se etter digitaliseringsgevinster, og når vi gjør verdistrømsanalysen, MÅ hele ledergruppa delta.

Da først oppdager hun alle de gule lappene på Gunnars pult, men før hun rekker å kommentere dem, rives døra opp en gang til. Det er Petter. Han retter en finger mot Marthe og løfter utestemmen opp til et nytt, og hittil ukjent nivå: «Hvorfor har du ikke fortalt det før, at du er digitaliseringsekspert? Da hadde jeg jo kommet til deg for lenge siden! Jeg har en helt genial ide, men da må du hjelpe meg!» Andersen, som har sittet stille under hele opptrinnet, og forgjeves forsøkt å konsentrere seg om et ganske så uoversiktlig 2021-budsjett, reiser seg så brått at stolen faller bakover med et brak. «Jeg er med», jubler han, «Let’s make Andersen Industriforetagende great again!»
Marthe og Petter blunker nisselurt til hverandre, og Gunnar klapper i hendene: «Se så, da begynner vi, fram med tusj og papir!!!»

Fortsettelse følger...

  • Fossekall på Facebook
  • Fossekall på Linkedin

© FOSSEKALL

Snekkervegen 4, 2619 Lillehammer - 400 500 99 - Org.nr. 948 734 028